tirsdag 14. juni 2016

Å gjøre det jeg er mest redd for.

Hva betyr det? Betyr det at du er et sted der du er trygg? Så du kan frivillig velge og gå dit? Er det et sunnhetstegn. Jeg fikk i oppgave å lage et 7 minutters foredrag om prosjektene mine forrige uke. Jeg satt en uke og fikla. Tenkte. Prøvde og kjenne etter. Nå skriver jeg det her også. Leve det er mye skumlere. Dit har jeg ikke kommet enda, men jeg har planlagt det i over et halvår.

For 4 og ½ år siden kom jeg tilbake til Trondheim med en mastergrad i klovn. Jeg drømte om å bygge et kompani. Døgn med jobbing og enda mer jobbing. Det å lykkes. Livet mitt, de som står meg nære har også sett meg falle og gråte og drømme og tvile, sånt som man holder for seg selv, også jeg. Nå kan jeg leve av dette, jeg kan engasjere andre, jeg får jobber, mennesker rundt meg sier at det jeg gjør er godt nok, kanskje mer enn godt nok til og med, jeg får penger, jeg får stille spørsmål, jeg blir tatt på alvor. Sånn er det fortsatt, så hvorfor forandre på det?

Det og være teaterklovn i Norge er både fint og vondt. Man går opp nye spor. Ofte opplever jeg at jeg må bevise og forsvare det jeg jobber med. Alle har ideer om hva klovner er. Alvoret i klovnen er det bare et fåtall som vet noe om, enda mindre at det kan være en konstant selvransakelse. Det finnes kunstsmak og hierarkier og scenekunstideer og enda flere ideer. Jeg har ofte stilt meg spørsmål om hvor jeg skal plassere meg selv i alt sammen? Det finnes ikke rom for tvil, jeg kan ikke tvile, da faller hele prosjektet mitt. Klovnen må forsvares, og jeg gjør det.

Men så oppdager jeg at ordene mine begynner og gå i repeat. Jeg smiler og legger trykket akkurat på samme sted igjen og igjen. Setningene er de samme. Jeg misforstås også, men det er jeg også vant til, jeg kan løfte meg selv opp igjen. Jeg kan rollen min.

Og jeg sitter litt sånn på sidelinjen og ser på meg selv. Da jeg var lita var jeg livredd for kategorisering. Jeg opplevde sjelden at andre så meg for bare meg. Jeg tror også at jeg valgte selv og putte meg inn i kategorier. Det var lettere og velge meg selv bort fra andre, istedenfor for virkelig å være sammen med de. Da fikk ikke andre muligheten å velge meg bort, og jeg ble ikke avvist, direkte i hvert fall. Klovnen var for meg er et sted utenfor kategoriene. Jeg elsket henne for det; sårbarheten, friheten, ærligheten og samspillet med andre, hun fikk elske og ble elsket uforbeholdent. Men sakte men sikkert har også klovnen min blitt en ny kategori og jeg har oppdaget at sårbarheten min, den som jeg setter så høyt, ikke finnes der lenger. Jeg fortsetter for andre, for barna på sykehuset, for ungene på skolene, for flykningene i flyktningeleirer, for kollegaer. Jeg har ramlet av et sted på veien.

Derfor sto jeg foran alle sammen og sa at jeg må riste og helomvende alt. Risikere noe. Sannhetene mine må redefineres. Jeg kan ikke skrive om det jeg allerede kan. Det er bare en reproduksjon, dette er mer risikabelt, for det er ikke sikkert det jeg skriver er sant eller prosjektene jeg drømmer om blir noe av, det er ikke sikkert jeg får penger til det her heller. Og feiler jeg så har jeg både meg selv å stå til ansvar for, men også dere. 

Som scenekunstner burde jeg jo fortsette og selge meg selv, ikke brette ut følelsene mine, i hvert fall ikke de som er for private. Men hvis det er det å være privat og sårbar som jeg er redd for, både i prosjektene mine og i livet mitt, og den redselen stopper og begrenser meg, da er det jo dette jeg må tørre å skrive om. Jeg har lyst til og slutte og snakke om klovnen. Jeg vil gjøre det jeg er redd for og jeg har lyst og gjøre det som er dønn ærlig igjen. 

Om en uke reiser jeg til Finland, jeg skal være i skogen med trekkhunder og hester i hele sommer. Passe 27 huskyer og 7 hester. Huskyene har jeg ikke peiling på. Til høsten og vinteren har jeg nesten frigjort hele kalenderen, for å bare sitte og filosofere og tenke og skrive. Kanskje jeg reiser tilbake til Finland. Det toppa seg denne vinteren, jeg begynte og utsette og svare på mailer, prosjektbeskrivelsene og rapportene som skulle skrives ble bare liggende, jeg grua meg til å dra på turneene. Jeg var heller ute i skogen på ski og lånte med meg en hund som så på meg uten og kreve noe. Der var det helt stille, bort fra meg selv og andre. Så jeg begynte og drømme etter nærværet i skogen. Finne det som egentlig skulle være. For jeg tror jo innerst inne, at det er noe veldig galt med sivilisasjonen vår, og at jeg må tilbake til et eller annet sted der ting startet, for å kjenne etter og møte det jeg både er redd for og det jeg flykter fra. Også mine egne ideer. Mine verdier og ideer blir jo også bare ideer, mønster som jeg tviholder på fordi de har gjort det lettere for meg å eksistere.

Som frilanser så har jeg kanskje ikke noen jobb og komme tilbake til…. det kan skremme meg, men å røske i alt tror jeg er helt nødvendig og jeg har tillit til at dette også gir meg rom til å begynne og tenke på nye prosjekter – prosjekter som er helhjerta igjen. Jeg tror, at er de ikke det for meg, så får det heller bare være.

God sommer alle sammen.


Klem fra Katja

torsdag 8. oktober 2015

Om bare Rosa kunne trylle og Om bare Lyseblå kunne bli superhelt

Katja Brita Lindeberg produksjoner har gjennom sine tidligere produksjoner arbeidet med en tydelig kjønnstematikk både for barn, ungdom og voksne i forestillinger som  Om bare Rosa kunne trylle, Klinsj  og Julie + Romeo ved å bruke klovnen som arketype. Klovnene stiller oss ovenfor tvetydige og levende karakterer som bryter mot normer, stereotyper og rollemønster. Gjennom klovnens lekenhet, kan man snu opp ned på gitte sannheter, normer og ideal. Klovnen er en forstørrelse av en selv som lekent og usensurert lever impulsene sine fullt ut. Vi bruker klovnens lek til å løfte fram paradoksene i det å være menneske. Vi kan le av vår egen ufullkommenhet og kan bekreftes i det vi strever med.



Barneforestillingene til kompaniet utforsker den kjønnsdelte virkeligheten barn i dag presenteres for, gjennom media eventyr, litteratur og filmer. Når barn møter verden har de behov for å kategorisere og sette ord på det de ser rundt seg. De forstår at de hører til en av kategoriene og med disse følger et sett av væremåter og egenskaper. Går man inn i en leketøysbutikk er den tydelig oppdelt i egne hyller for gutter og egne hyller for jenter, delt i rosa og blått. I gutteseksjonene finner man spenning og action, biler, pirater, byggeklosser, superhelter og fotball. I jentehyllene finnes dukker, prinsesser, perler og pynteting. Idealene som formidles til guttene er at de skal være tøffe, handlende, fysisk sterke og gjerne aggressive. Jentene på sin side skal være flinke, snille og søte.

Kjønnsrollemønstrene og forventningene til disse er sterke, og selv om vi blir mer og mer bevisste maktstrukturer og roller, har vi en forbrukskultur som forsterker forventninger knyttet til kjønn. Kommersialisering presser gutter og jenter tilbake i kjønnsstereotyper og klisjeer som vi mener vi ønsker oss bort fra.

I  Om bare Rosa kunne trylle og Om bare Lyseblå kunne bli superhelt  fyller vi et rom med rosa leker og et rom med blå. Publikum møter ei jente som er prinssesse. Hun er idealet og stereotypien. Hun går i rosa kjola, liker å danse og prøver å være snill og flink, men hun vil også ut på dragejakt, springe i skogen og heller ha en dragepappa hun kan leke med enn en prins hun kan kysse. Målet med Rosa var å tøye grenser relatert til den kvinnelige stereotypiske normen, utvide handlingsrommet for jenter, men også gi verdi og høyne prinsessas status. Med Om bare Lyseblå kunne bli superhelt har vi laget motsatesen og ønsket her å utforske hvordan det var å stå utenfor, å ikke klare å leve opp til superheltidealet. Gjennom å ta stereotypene på alvor, gå inn i dem, dekonstruere de og på den måten komme bakenfor rollene opplever vi at gutter og jenter kan kjenne seg igjen og identifisere seg med begge forestillingene. Man når inn til de grunnleggende strukturene og systemene innenfor – universelle tema som ikke har en farge gitt av samfunnet utenfor. Ensomhet, det å stå utenfor, søken etter hvem man er ­ er tema begge kjønn kan kjenne seg igjen i og slik blir disse kjønnskategoriserte universene nettopp det motsatte.




Den visuelle utformingen og scenerommet i  Om bare Lyseblå kunne bli superhelt er inspirert av og har likhetstrekk med scenografien i  Om bare Rosa kunne trylle  slik at de to universene smelter sammen. Det kunstneriske teamet bak begge forestillingene har sterke overlapp og med det har vi ønsket å ivareta de to som unike og egne forestillinger som også kan settes i sammenheng og utfylle hverandre. Katja Brita Lindeberg spiller selv Rosa, og Dagfinn Tutturen er klovnen Lyseblå.

lørdag 27. juni 2015

Lyseblå, mobbing og en gang da jeg var lita.

Det er ferie, men jeg er kanskje der at jeg aldri egentlig tar ferie. Fem sommerferieuker uten planer, men jeg er mitt i prossess og Lyseblåuniverset ligger og surrer i hodet mitt. Jeg vil tenke, skrive, forsvinne inn i manus, være stille. Vi er ferdig med de tre første prøveukene. Har allerede en skisse til forløpet, hatt våre første prøvevisninger for barnepublikummet vårt. Jeg lærer masse, synes det er kjempespennende og jeg blir sånn supernerdete.
Foto: Elen Sonja Klouman
Tema er mobbing. Jeg vil forstå mekanismene, følelsene, kompleksiteten. Er det ondskap? Eller kan noe egentlig defineres som det. Tror mer det handler om at vi har et primærbehov for å oppleve at vi har identitet og føle fellesskap. Det er lettere å ha en identitet når man definerer noe annet som annerledes. Når man slutter og identifisere seg med andre, slutter man å ha empati for de. Du kan behandle de som du vil. En nordisk undersøkelse som ble gjort i 2013 viste at 15 prosent av norske barn blir mobbet eller utfryst. Det gjør vondt inni meg. Kanskje projiserer jeg så mye av meg selv på de barna? Om det er en styrke i prosjektene mine vet jeg ikke, men det er i hvert fall en drivkraft. 
  
Jeg tror at det starta veldig tidlig, jeg er ikke sikker, sannheten om en barndom er så forskjellig ut fra hvem man spør. Og min opplevelse tar bare utgangspunkt i det jeg husker, og minner kan man ikke alltid stole på. Det har skjedd så mye i utvelgelsesprosessen. Jeg er 5 år og går i barnehage. Vi er tre stykker som er like gamle på avdelinga vår, men man kan bare være to når man leker. Jeg er hun som ikke får være med. Barnehagepersonalet sier jeg må ordne opp selv, så jeg slutter og si i fra og later som ingenting. Jeg husker at noen gutter leker en slags lek med å putte mark i håret til jentene. Også leker de kyssesisten. Jeg står utenfor. 

Jeg er jeg 8 år, på vei hjem, og jeg går 50 meter bak en gjeng fra skolen. Jeg har spurt om jeg får gå sammen med de. De sier nei. Så nå går jeg her, mens jeg drømmer om en egen hest som jeg kan snakke hestespråk med. 

I friminuttene har alle sine bestevenninner. Jeg skulle ønske jeg hadde en jeg også. Jeg vet alt om alle, for jeg står bestandig alene i skolegården og betrakter de. Jeg har spurt om å få være med. De sier at jeg skal spørre den andre, som igjen sier at jeg skal spørre den andre, som igjen sier at jeg må spørre den andre som jeg allerede har spurt. Tilslutt går jeg. Jeg håper det skal være noe organisert lek, at vi skal hoppe tau eller strikk eller noe, da er det lettere å få være med. Eller at noen blir syk. Jeg later som ingenting. På bussen sitter jeg og ser melodramatisk ut av vinduet, drømmer om at noen skal kjenne igjen meg fra et tidligere liv og at jeg betydde noe helt spesielt. Jeg forestiller meg at skarven som alltid sitter på en påle ute i havet, er vennen min. 

Jeg er 14 år, det er hallowinfest på skolen og jeg har stått foran speilet og pynta meg. Jeg er et skogsalvetroll. Guttene driver og fløter med de andre jentene. De klasker de på rumpa. Mitt største ønske er at de også skal klaske meg på rompa. Men det er ingen som gjør. Og hvorfor vil jeg bli klaska på rompa? 

Så ringer det ut og vi sitter igjen i klasserommet. Det kommer noen gutter og setter seg. Selvfølgelig enser de meg ikke, de snakker bare med de andre. Og jeg sitter der og vet ikke hvor jeg skal gjøre av blikket. Later som jeg ikke er interessert. Jeg vet at jeg er kjedelig. Det er det de sier. Tilslutt tror du på det. Til det gjør vondt og du ikke vet hva du skal si lenger. 

Men det er det ingen som vet. Ingen har spurt heller. For den jenta de kjenner er flink, sterk og selvsikker. Elevrådslederen, hun som får femmere og sekser i alle fag, som lærerne liker og som kommer fra en ressurssterk familie med en mamma som elsker henne over alt annet. Jeg har min egen still, klipper håret kort, er et hode lenger enn alle andre. Som 13-åring sitter jeg å lager statestikk i timene over hvor mye guttene tar og får oppmerksomhet av lærerne, i forhold til jentene. 73 %! Jeg snakker om elevmedvirkning og låner hauger med bøker på biblioteket og lager avanserte skoleprosjekt og fotograferer. Men selvfølelsen er lik null. Heldigvis har jeg aldri visst om noe annet, så jeg fortsetter og kjempe. Jeg gråter og drømmer og blir flinkere og flinkere, men føler aldri at jeg er bra nok. I gymtimene, når vi spiller volleyball, ser jeg for meg at ballen er et av hodene til guttene i klassen. Det går på omgang hvem. Så får jeg slått sånn ordentlig ordentlig hardt, så ballen kommer over nettet. Jeg vet at de snakker stygt om meg, selv om de ikke tørr og være ekkel mot meg direkte. Jeg har ikke noe kjønn. Intetkjønn. Jeg ønsker jeg var gutt. Jeg leser feministisk teori. Jeg vil forstå verden. Noen spørr om jeg er lespisk? Det er jeg ikke. Og jeg skammer meg. Det er ikke noe feil med å være lespisk, men jeg er ikke lespisk. Så hvorfor spørre? Jeg passer ikke inn, og jeg vet ikke hvem jeg er. Det er sånn jeg husker det.

I "Om bare Lyseblå kunne bli superhelt" knytter vi mobbing opp mot kjønnsroller retta mot gutter. Jeg mener det henger sammen. Vi kunne selvfølgelig ha snakka om etnisitet, handikap, klasse, legning, fortsatt og snakke om snevre hetrofile kvinneideal. Det er mye som gjør at du kan falle utenfor, men jeg velger å snakke om guttene, fordi jeg tror gutter som feiler kanskje er de største taperne, fordi de i utgangspunktet har blitt oppdratt til å være så suverene. Nå er jeg selv snart 29 år og ting er annerledes enn da jeg gikk på skolen. Men jeg ønsker fortsatt en mer tolerant verden, for andre, men også fordi jeg trenger det for meg selv. Jeg håper vi klarer å lage en forestilling som tar tematikken og de barna vi spiller for på alvor! Jeg tror jeg hadde trengt det da jeg var lita. 

tirsdag 31. mars 2015

Nyproduksjon med premiere i november!


OM BARE LYSEBLÅ KUNNE BLI SUPERHELT 
Urpremiere november 2015 Teaterhuset Avant Garden
Oslopremiere under Showbox 2015.

Regi og manus: Katja Brita Lindeberg
Lyseblå: Dagfinn Tutturen
Komponist: Martin Muholland
Lysdesign: Eirik Brenne Torsethaugen
Kostymedesign: Thale Kvam Olsen
Scenografi og rekvisitter: Eirik Brenne Torsethaugen, Ørjan Wiklund og Thale Kvam Olsen og Katja Brita Lindeberg
Co-produsent: Teaterhuset Avant Garden
Støttet av: Spenn.no, Norsk kulturråd (Kunstløftet og fri scenekunst), Fond for lyd og bilde, Fond for utøvende kunstnere, Trondheim kommune, Sør Trøndelag fylkeskommune, Fond for frilansere, Norsk skuespillersenter og Seanse.

Nå kommer oppfølgeren til "Om bare Rosa kunne trylle", denne gangen om Lyseblå, om gutterollen, mobbing og drømmen om å være superhelt.

"Hvis jeg ikke mobber andre, blir jeg mobbet selv - jeg vil ikke bli slått og mobbet mer, mamma". (gutt 6 år)

"Om bare Lyseblå kunne bli superhelt" vil bli en annerledes heltehistorie fortalt gjennom en klovn som heter Lyseblå. Vi vil vri og vende på superheltereferanser, kjønnsstereotyper og ideal for å lage vår egen heltehistorie. Målgruppa for forestillingen er barn fra 6 - 9 år. Forestillingen vil vises i Trondheim høsten 2015 i samarbeid med DKS Trondheim og Teaterhuset Avant Garden.

Hva vil det si å være gutt i dag? Kan det være problematisk på noen måte? Hvilke spilleregler finnes? Hva skjer når en klovn mislykkes i å være "gutt"? I forestillingen ønsker vi å undersøke de mekanismene som gjør at noen barn faller utenfor og hvordan det er å være de barna. Lyseblå er en gutt som mobber, men som også blir mobbet selv. Han er sint, vanskelig å ha med å gjøre og veldig usikker på seg selv. Hvordan blir de barna møtt?

Vi ønsker:
1. Undersøke forventinger til gutter i småskolen gjennom å hente inspirasjon og referanser fra rollemodeller som actionhelter, pirater og fotballspillere. Målet er å lage vår egen superhelthistorie på klovnens premisser.
2. Skape en nyansert gutterolle som ungene kan kjenne seg igjen og som kan utvide handlingsrommet og forestillingene våre om det å være gutt.
3. Jobbe i samspill mellom barn og klovn for å skape en forestilling der interaksjon er avgjørende.

mandag 19. januar 2015

"KLINSJ" - NÅR DET BLIR PÅ ORDENTLIG


Jeg står bak scenen og forbereder meg. Hører musikken fra Magnus, de dype akkordene, og jeg holder på å tisse på meg fordi jeg er så nervøs. Igjen. Straks skal jeg springe ut på scenen, inn i en boksering, for så å invitere publikum inn til å bokse med meg. De har ikke noe manus. Det har jeg, og jeg vet at jeg etterhvert skal få døra slengt i ansiktet. Hvorfor? Jo fordi jeg skal provosere fram avvisning, fordi min klovn skal mislykkes i å finne noen å være sammen med. Vi har gitt klovnen egenskaper vi ikke orker, egenskaper vi skammer oss over. Egoistisk, selvgod, usikker, feig, barnslig, dum, stygg, misunnelig. Det er klistra inni og utapå. Masse sikkel dryppende nedover singletten. Gjennom humor skal jeg forsvare det, leke med det, få publikum til å le og få klumper i magen. Det er bare det at noen ganger blir det så veldig på ordentlig. Klinsj er den modigste forestillinga jeg gjør. Jeg vet det. Fordi den balanserer tynt på grensa mellom virkelighet og lek, mellom det jeg kan gjøre og det jeg ikke kan gjøre. Noen ganger vet vi ikke hva som er hva.

Og i dag er det siste forestilling på turne og jeg blir for første gang, etter rundt 80 Klinsj-forestillinger, slått på scenen. Jeg har invitert en publikumer opp i ringen og han får inn et slag mot hodet mitt. Jeg kjenner det, det blir stille, jeg lurer på om publikum merker noe. At det gjør vondt, men jeg later som ingenting, går videre, kjenner klumpen i magen. 30 min seinere blir jeg slått igjen av en ny publikumer oppe i ringen. Denne gangen uten å ha starta noen kamp. Det er ikke noe godhet i de slagene. Jeg merker at de som sitter og ser på ikke vil meg noe vel. De ler, men de ler ikke med meg, men av meg.

Og for meg opphører leken, jeg vet ikke om publikum vet det enda, men det er reelt, manuset forteller meg at jeg skal misslykkes, men nå misslykkes jeg på ordentlig. Hvorfor vi ikke spiller sammen vet jeg ikke. Kanskje er det min feil, eller deres? Eller ingens? Da vi laga Klinsj ønsket vi at det skulle være en forestilling ikke bare om klovnen, men om oss, der publikum og deres reaksjoner ble en like viktig del av forestillinga. Derfor kan vel ingenting fordømmes heller. Jeg kanskje til og med provoserer fram de slagene?  Det er jo en boksekamp, selv om klovnen feiger ut og egentlig aldri får til det der med boksing. Boksinga er bare et bilde på noe annet! 

Jeg sa for noen år siden at jeg ikke kom til å spille Klinsj igjen, fordi jeg ikke orket å stå i avvisninga. Fordi jeg lurte på om jeg kunne rettferdiggjøre provokasjonen. I dag da jeg gikk bakover på scenen bort fra publikum gråt jeg. Jeg skammer meg. Men jeg kan ikke slutte å like Klinsj, den er som en anarkistisk bastard, som ikke helt passer inn. Den vil noe! Den er ikke likegyldig, ikke feig. Vil jeg si noe om feigheten, konfrontere likgyldigheten, så må kanskje Klinsj være sånn som den er. Og jeg vet at forestillinga slutter godt, også når misslykkenheten er på ordentlig. Det finnes de mennesker vi slenger døra igjen foran. Som aldri får være med. De menneskene berører meg dypt. 

fredag 21. november 2014

Turnepremiere på Julie + Romeo

I høst har vi hatt nye prøver på Julie + Romeo med ny skuespiller Frode Eggen. Vi har spissa tematikken, forandra scener og lekt oss mer med situasjonene. I dag spilte vi første forestilling for elever ved Orkanger VGS. Forestillinga ble laget først og fremst med tanke på voksne, men nå prøver vi den ut i videregående skole. Stående applaus og masse fine tilbakemeldinger. Blant annet den her,
"Julie + Romeo hadd jo alt, romantikk, nyromantikk, alvor, moderne, artig, porno..., galskap, kjæmpebra forestilling!" og "Det her e jo akkurat sånn som det e!"

Foto: Theodor With

Turneplanen er følgende: 
(Forestillinga er dessuten bookbar, så festivaler, teaterscener og oppkjøpere, kontakt oss gjerne!)
DKS turne i Sør Trøndelag for videregående skoler (21.nov - 2.des, 27.-29. jan, 3. - 9. februar)
Showbox, Oslo 4. desember
Turne med Nord Trøndelag teater (24. jan Stjørdal, 25.jan Steinkjer, 31.jan Inderøya, 1.feb Namsos)
Teaterhuset Avant Garden (19.-21. mai)